Når noen blir borte
Lørdag
ble verden igjen rammet av en naturkatastrofe, der titusener har mistet livet.
Samtidig har norske pårørende vært på minnemarkeringer for to andre tragedier,
på
Thailands strender etter flodbølgekatastrofen, og i to tidligere tyske
konsentrasjons-
leirer brukt under den annen verdenskrig.
De
to minnemarkeringene, langt fra hverandre i geografi og utgangspunkt, er
substansielt støttet
av norske myndigheter. De representerer en åpen erkjennelse av hvilke påkjenninger
det er for
mennesker å oppleve brutale hendelser og hvilke påkjenninger det er at
mennesker i ens nærhet
rives bort.
Menneskelig påkjenning
Rett etter 2. verdenskrig var det liten forståelse for de menneskelige traumer
og lidelse som mange
krigsdeltagere bar med seg inn i freden. Det tok tiår før man i Skandinavia
forsto at det var langt
mer enn fysiske skader veteranene hadde pådratt seg.
Den manglende medisinske kunnskapen om posttraumatiske lidelser innvirket også
på familiene
som ofte slet uten hjelp fra helsevesenet.
utsettes for langt mindre ulykker enn krig, som ved tap av kjære, eller havner
i kriser av ulike slag.
De to arrangementene i myndighetenes regi er prisverdige i ambisjon og
gjennomføring.
Markeringene har fellestrekk og utvilsomt en viktig sorgbearbeidende funksjon
for familiene som
deltar.
Sorgritualer
Til Phuket i Thailand reiste familiemedlemmene som
har mistet besteforeldre, en far, en mor, et
barn, et barnebarn etter tsunamien for 2. juledag i
fjor. Til de to tyske leirene Dautmergen og
Vaihingen reiste familiemedlemmer som mistet en far,
en bror, en bestefar, en grandonkel - for
mer enn 60 år siden.
160 pårørende var med på den andre minneseremonien arrangert av myndighetene i
katastrofe-
området i Phuket i Thailand etter tsunamien.
Helse- og omsorgsminister
omkom i katastrofen. For hvert navn som ble lest opp, ble det lagt en rose i et
stativ som til slutt
utgjorde et hjerte av roser.
Det er Utenriksdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har planlagt
reisene i samarbeid
med nasjonal støttegruppe etter flodbølgekatastrofen, pårørendekontoret
i Phuket, Sosial- og
helsedirektoratet, politiet og Sjømannskirken i Pattaya.
Skulle forsvinne
KZ Dautmergen og KZ Vaihingen vest for Stuttgart
var utekommandoer for den større konsentrasjons-
leiren Natzweiler - en såkalt NN-leir,
leirer gjemt i «Natt og tåke». Sporene etter motstandskjemperne
som ble sendt til NN-leirene, skulle slettes
fullstendig. På reisen til Dautmergen og Vaihingen i helgen
deltok 60 pårørende, datter, sønn, søster, barnebarn, niese og nevø og andre
familiemedlemmer til
en omkommet fange.
Ved avdukingen av en minneplate i hver leir leste ambassadør Bjørn Tore Godal
navnene på de
25 nordmenn som døde her vinteren 1944-45, og for hver la familien på en rød
rose - som i minne-
ritualet på den andre siden av kloden.
Den eneste av de tre gjenlevende fangene som var til stede,
dramatiske vinteren da fangekamerater bukket under av sykdom og nød. Det var i
september
1944 at 61 norske fanger marsjerte inn gjennom porten i Dautmergen,
i bare sommerklær, ingen
beskyttelse mot styrtregn og kulde. Forholdene var ubeskrivelige - søle,
striregn, kulde, hardt
arbeid, mangelfull kost. Var ikke fangene direkte syke ved ankomsten, ble de
det ganske raskt,
fortalte Ottosen. 12 nordmenn omkom under uverdige og
umenneskelige forhold. Høsten 1944
ble KZ Vaihingen omdannet
til en «rekonvalesentleir» for syke fanger, og det kom stadige
transporter av syke, i november to transporter norske fanger fra Dautmergen til KZ Vaihingen.
Elendig hygiene, altfor dårlig mat, dysenteri og flekktyfus førte til at 13 av
nordmennene døde i
Vaihingen.
Ottosen ga uttrykk for takknemlighet overfor norske
og tyske myndigheter - som i samarbeid
gjennom minneplatene «vil holde minnet levende om dem som ga sitt liv for fred
og demokrati».
Det er Forsvarsdepartementet som sammen med forsvarsattacheen i Berlin har
arbeidet for å
reise minneplatene og som har oppsporet de pårørende til de 25 omkomne.
Minnet i hevd
Hva betyr slike reiser og markeringer? For de pårørende som har vært tilbake i
Thailand, er det
et viktig skritt videre i sorgbearbeidelsen. Og til Thailand vil mange familier
høyst sannsynlig vende
tilbake i årene fremover privat, ettersom barn blir større, etter familienes
ulike behov.
For deltagerne i Tyskland er sorgbearbeidelsen også et viktig moment, forteller
Trine Deichmann-
Sørensen som reiste ned for å hedre minnet til en grandonkel som døde. -Vi har lært om dem som
levde i leirene, hvem motstandsmennene var den gang. Samtidig har Hanne Sophie
Greves flotte
taler ved markeringene løftet inn menneskerettighetsperspektivet og den
politiske dimensjonen.
Vi reiser løftet hjem, sier Deichmann-Sørensen.
Det er faktisk godt å vite, viktig å vite: Selv om noen blir borte, så vil de
ikke bli glemt.
VG 10.10.2005 