DAUTMERGEN og VAIHINGEN AN DER ENZ 8. oktober 2005

 Dr. juris, lagmann Hanne Sophie Greve

Del I – Dautmergen

Den forbrytelsen vi i dag skal bidra til å bøte på ble innledet 7. desember 1941. 
Føreren som selv også var øverstkommanderende for Det tredje rikets væpnet
styrker utstedte et hemmelig lovpåbud – Natt og Tåke forordningen. 
Med henvisning til tiltagende problemer på Østfronten, mente Hitler av nazistene
måtte ta i bruk sterkere avskrekkende virkemidler mot motstandskjempere enn
det de før hadde gjort:  Nær øyeblikkelig dødsdom i landet der vedkommende
hadde virket, eller en fordekt dødsdom i form av deportasjon til Tyskland sammen-
koblet med at det ikke skulle gis noen som helst informasjon om fangen.  
Natt og Tåke forordningen ble satt i kraft i Norge, og ellers i Belgia, Frankrike og
Nederland.

Forskriftene til Natt og Tåke forordningen utdypet informasjonsforbudet. 
Natt og Tåke fangens spor skulle slettes fullstendig.  Det vil si, Det tredje riket førte
sine egne bøker, men ingen andre skulle få kunnskap om Natt og Tåke fangen –
verken om hvor vedkommende ble sendt hen, eller hva som ble vedkommendes
videre skjebne.  Barn født av kvinnelig Natt og Tåke fange skulle ikke registreres,
og ved en Natt og Tåke fanges dødsfall skulle ingen orienteres og graven skulle
være umerket.

At Natt og Tåke forordningens uformelle og indirekte dødsdommer representerer
krigsforbrytelser betviler ingen.  At også informasjonsforbudet gir anvisning på klare
brudd på krigens lover har ikke vært viet samme oppmerksomhet.  Det påhviler
imidlertid alle stridende nasjoner ikke bare å holde rede på døde fanger, men også
å orientere de pårørende om fangens skjebne, å behandle avdødes jordiske levninger
med respekt, og gi vedkommende en verdig jordfestelse og en merket grav.  Dette er
ikke nytt etter annen verdenskrig selv om det i dag er særskilt fremhevet i krigens lover
og den del av folkeretten som vi kaller humanitær rett.

Som mennesker kjenner vi hverandre ved navn.  Navn vet vi av fra alle menneskelige
samfunn til alle tider.  Våre navn individualiserer oss.  Fornavn, tilnavn og slektsnavn –
forteller om opphav, egenskaper og tilhørighet.  Navnene understreker og fremhever
vår menneskelige verdighet.  Hvert enkelt medlem av den menneskelige familie er
allerede i egenskap av å være menneske i besittelse av en grunnleggende verdi og
verdighet.  Hvert enkelt mennesket er enestående og kan verken erstattes eller gjenskapes. 
Selv ikke ved kloning blir mennesket det samme – dette allerede fordi historiens hjul har
dreiet videre og alle ytre rammebetingelser er forskjellige.

Menneskets individualitet synliggjøres ved navnet.  Det er stort og underfullt når et nytt
menneske kommer til – alle kulturer til alle tider har fra ulike synsvinkler sett og ser det
slik – og håndterer begivenheten ved en form for inngangsrite der det å gi barnet dets
navn står sentralt.  I vår kulturkrets har det vært den kristne barnedåpen som har hatt
denne funksjonen ved både å gi barnet en markert egen plass i det mellommenneskelige
fellesskapet og ved å fremheve det nye livets plass i den guddommelige sammenhengen. 
Når vi lar barn døpe, så skjer det i Guds navn.  Navn står i det hele tatt sentralt i det
siviliserte samfunn, ja det er i seg selv et siviliserende element som fremmer den
menneskelige verdighet.

Mennesket har både navnerett og navneplikt.   Vi har krav på at våre navn respekteres –
navnene er en del av vår identitet – og vi må finne oss i at våre navn registreres. 
Å berøve oss våre navn ved å skille navnet fra vår eksistens og død som enkelt-
mennesker er grove utfall mot vårt menneskeverd. 

Men, og ikke desto mindre, menneskeverdet overlever også det – selv inn i døden.

Universet, sier den franske tenkeren Blaise Pascal, kan knuse mennesket.  Men: 
Mennesket vet at det dør, og at universet er overmektig.  Det vet universet intet om.

Vår tid har mange minimalistiske trekk selv midt i den største overflod.  Selv synes
jeg at ordet takk ofte brukes for sjelden – særlig i viktige sammenhenger.  Det norske
ordet takk har samme rot som det å tenke.  Å gi uttrykk for takk er å tenke på, å forstå
og verdsette.  Det som nå er velfungerende i våre samfunn står på et fundament fra
fortiden.  Den tanken er det ofte bekvemt å skyve til side.  Ellers må vi både takke de
som gjorde menneskerettighetenes internasjonale gjennombrudd mulig og reflektere
over hvordan vår opptreden i dag vil slå ut i denne sammenhengen også langt inn i
fremtiden.

For å si det med Nordahl Grieg:
De ga oss det beste de hadde, de døde ukjente venner
De ga oss en dag til å bruke rakt med forkullede hender.
Vi fikk en dag som skal brukes; og vi skal leve den under
En himmel av fallen ungdoms dyrekjøpte sekunder.

Det er høystemt, men det er riktig.  Fullt så enkelt er det imidlertid slett ikke for alle. 
Når NN-fanger ble drevet i døden, gikk samtidig sønner, brødre, ektemenn og fedre i
grav.  Noen var kommet så langt i livet at de hadde mange både familie- og vennskaps-
bånd, andre var yngre og hadde kanskje færre – alle var de elsket og ville bli dypt savnet
av noen.  Ikke minst var slaget hårdt for deres barn – både for de som allerede kjente
sin far, og de som aldri engang fikk møte ham.  Tanken på at far falt med heder for vår
alles frihet og fred bør være stor, men den bøter ikke på særlig barnesinnets lengsel
etter en nærværende far!

Det terrorveldet som tok NN-fangenes liv etterlater ikke bare fanger selv på slagmarken. 
Valen er overstrødd med sårete.  Fra de hårdt sårete som i NN-fangen mistet en av de
viktigste personene i sin tilværelse, til de noe mindre sårete som mistet en fjernere
slektning, en venn.  Natt og Tåke forordningen krenket også de såretes menneskeverd
dypt, også de har krav på vår respekt og takksigelse sammen med de falne. 
Denne seremonien har også det som et uttalt mål.

For å si det med Nordahl Grieg i diktet De beste:

De vil ikke sørges til døde, men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter strømmer de falnes blod.
Er ikke hver som har kjent dem mer rik enn de døde var –
For menn har hatt dem til venner
og barn har hatt dem til far.

Vi er sent ute, men vi lyser i dag fred over våre navngitte landsmenn som ga alt for vårt
land og folk – de hvis navn alltid var kjent for deres nærmeste, deres venner og vår Gud,
men som nå også hviler under egne navn i navngitt grav:

Øystein  Jahren
Kolbjørn  Rygg
Adolf  Julius  Wichstrøm
Asbjørn  Melvær
Frank  Harry  Olsen
Jacob  Syrdal
Per  Sandvold
Karl  Ingar  Opstad
Knut  Jørgensen
Bjarne  Postvik
Julius  Albert  Andersen
Christopher  Andreas  Brun

Del II – Vaihingen an der Enz

Natt og Tåke forordningen heter på tysk Nacht und Nebel Erlaß.  Den tyske betegnelsen
ga Natt og Tåke fangene det vi kjenner som NN-status.  Med sine uformelle og indirekte
dødsdommer kom fangene dødsmerket til Tyskland hvor NN til og med ble malt lett
synlig overalt på fange-draktene deres.  NN-fangene skulle dø.  Helst skulle de først
være berøvet den restarbeidskraft som de fortsatt måtte besitte ved ankomsten til
Tyskland.  Mens de arbeidet, skulle de ha en urimelig lav matrasjon.  Maten skulle
bare være tilstrekkelig til å holde dem i live i et visst antall måneder – ofte ni – til
arbeidskraften var uttømt.  Tilintetgjørelse gjennom arbeid, var nazistenes plan.

I praksis behøvde ikke maten strekke til selv for den planlagte korte perioden.  Ofte
var det et gap mellom den teoretisk utregnete rasjonen og det den enkelte mottok. 
NN-statusen gjorde det dessuten akseptabelt å behandle NN-fangene uten noen som
helst respekt for deres menneskeverd; å nekte dem mat og medisiner ved sykdom; ja
til og med å drepe dem dersom det falt fangevokterne inn.

Sjansen for å overleve som NN-fange var derfor ekstra lav jo tidligere under krigen en
fange fikk sin uformelle, men planlagt dødbringende NN-dom.  Selv den sterkeste og
stauteste unge mann som fortsatt hadde sin manndoms fulle kraft, ble tvunget inn i en
sammenheng der døden skulle være eneste utgang.  Det er et rent under at noen
NN-fange overlevet – ofte på grunn av det som fortoner seg som rene tilfeldigheter. 
De NN-fangene som ble mer og mindre direkte henrettet på basis av de uformelle og
indirekte dødsdommene som Det tredje riket hadde gitt dem, var blant vår nasjons aller
beste menn.

NN står på latin for den ukjente – nomen nescio – den hvis navn jeg ikke kjenner. 
Kanskje var det et motiv for å gi fangene Nacht und Nebel – Natt og Tåke – betegnelsen
med den megetsigende forkortelsen NN.  Og/eller kanskje Natt og Tåke skulle lede tanken
hen på nattens mørke og Nivlheim – Tåkeheimen – der gammel norrøn mytologi plasserte
dødsriket til Hel kalt Helheimen i kuldens verden nord for Ginnungagap.  For de fleste av
de norske NN-fangene ble tilintetgjørelsesleirene ensbetydende med bestemmelsesstedet: 
Nåheimen. 

Ved bruken av nattens mulm og mørke og tåkeleggelsen av NN-fangenes videre skjebne
var det uttalte formålet å avskrekke andre fra motstandsarbeid.  Det tredje riket kunne bare
bestå hvis det evnet å knekke både samvittighet og opposisjon – først hjemme og senere i
okkuperte land.  Det skulle vise seg umulig.

Mens de fortsatt herjet, var det ett tilleggsmoment til den direkte avskrekkelsen ved den
umenneskelige behandlingen som NN-fangene fikk.  Ved å prøve å la dem gå i glemme-
boken ville nazistene samtidig hindre at deres graver ble valfartssteder og at deres død
fikk martyr- og heltestempel.  Forgjeves!  For NN-fangene hadde allerede skapt seg et
navn, det vil si et ry som terrorveldet ikke kunne rive ned.  For som Per Sivle skriver i sitt
hyldningsdikt til Tord Foleson: 

“Merket det stend, um mannen han stupa.”

Men, “Når engelen Sorg over jorden går”, som Arnulf Øverland uttrykker det, da trenger
vi mennesker hverandre i særlig grad.

Mennesket dør alene, det er et ensomt foretagende.  Men døden har også en sentralt
mellommenneskelig betydning.  Alle kulturer har overgangsriter – her utgangsriter – 
enten man hauglegger sine døde med gods og gull, lar dem brenne eller jordfester dem
etter vår kristne tradisjon.  Menneskeverdet innebærer at vi må utvise respekt for avdødes
jordiske levninger og overbevisninger i livet, og også at vi ivaretar de pårørendes behov
både for visshet om fangens skjebne og for å gi sin kjære en verdig gravferd og en grav
merket med navn.  Også her er Natt og Tåke forordningen et brudd på krigens lover og
ikke minst på sivilisasjonens minstekrav.

Nei, slik vil vi ikke ha det – verken det norske folk eller det tyske.  I Tyskland har all den
urett og lidelse som Det tredje riket oversvømmet Europa med, ledet over i en ny tid der
alt søkes gjort for et “Aldri mer!”

I Artikkel 1 i Den tyske grunnloven heter det:

1.  Menneskeverdet er ukrenkelig. All statsmakt skal respektere og verne om
menneskeverdet.

2.  Det tyske folket anerkjenner derfor ukrenkelige og umistelige menneskerettigheter
som basis for ethvert menneskelig fellesskap, for fred og rettferdighet i verden.

3. De følgende menneskerettighetene er bindende lov for den lovgivende, utøvende
og dømmende makt.

I latinsk sammenheng leder ordet for takk – jevnfør italiensk grazie – tanken hen på det
vi får gratis, ex gratie, av nåde eller i alle fall uten at giveren var forpliktet til å yte.  Også
dette aspektet ved det å takke og utvise takknemlighet høver her vi nå står.

I et av sine høystemte lyriske dikt oppfordrer den gamle romerske dikteren Quintus
Horatius Flaccus, yndlingen til å tilegne seg de egenskapene som romerne medregnet
i en helstøpt karakter.  Som utgangspunkt for oppfordringen bruker Horats bildet av den
beleirete by og sporer den unge mannen til tappert å kjempe for sitt og sine.  For – som
dikteren uttrykker det – når det er påkrevet, er det godt og riktig å dø for fedrelandet –
Dulce et decorum est pro patriam mori. 

De som ble sendt til Tyskland for å arbeides til døde i nazistenes bunnløst menneske-
foraktelige Natt og Tåke program, hadde nettopp evnet å utvikle den besungne helstøpte
karakter. De hadde valgt å kjempe for alt som var kjært for dem, og som de oppfattet
som riktig.

Ordet “valgte” leder delvis tanken på avveier når det sammenstilles med “å kjempe”. 
Riktigere er det å si at de ikke vendte seg bort da verden sto i brann, og da ble kampen
en konsekvens de måtte ta med på kjøpet. De satte seg ikke på gjerdet for å vente på at
andre skulle få verden på fote, slik at de deretter bekvemt kunne delta i det videre livet. 
De valgte å la være å søke egne fordeler i den ulykkelige situasjonen som hjemsøkte
vårt land.  De valgte en smal og tung vei, tung for dem selv og tung for deres nærmeste.

Ingen skal undervurdere at de krav som livet stillet dem overfor, og som de ikke vek bort
fra, ikke ble omsatt bare i praktiske utfordringer og problemer, men direkte også i lidelse
for dem som de elsket høyest.  Men det var ingen tredje mulighet!  Så enkelt og så
fryktelig var det.

Fordi enhver ikke lever for seg selv alene, var smerten og ofrene også å finne blant de
som sto utenfor tilintetgjørelsesleirene, det vil si blant fangenes pårørende.  De nære og
kjære som var faste punkt å holde fatt i i fangetilværelsen, og den generasjonen som
senere er kommet til.  Den første gruppen av pårørende fulgte fangene med angst og
beven da alt var galt, den neste generasjonen skulle også måtte tømme sin del av
smertebegeret ved at ingenting noen gang vil kunne viske bort de mørke årene og de
dype sporene.

Vi er lite rause med ros, men om de av våre landsmenn som hviler her i fremmed jord
kan vi si at de tok imot de utfordringene som livet la fremfor dem og vek ikke selv om
de visste at prisen kunne bli høy, ja den høyeste. Vi andre som høster fruktene av deres
innsats, kan bare bøye oss i respekt og takknemlighet overfor dem selv og deres
pårørende – Dulce et decorum est pro patriam mori.    Vi lyser fred over de avdødes
minne.

Hilmar  Andreas  Hansen
John  Leiv  Paulsen
Knut  Lauvrak
Bjarne  Sørby
Odd  Friis-Paulus
Reidar  Lilloe  Norum
Thomas  Eggen
Arnt  Sæther
Ludvig  Johan  Christian Schmidt
Olaf  Theodor  Frank  Andersen
Johan  Gottfred  Christiansen
Olaf  Karl  Abrahamsen
Oscar  Margido Kollin

Grundgesetz für die Bundesrepublik Deutschland
vom 23. Mai 1949

Art. 1[Menschenwürde, Grundrechtsbindung der staatlichen Gewalt]

(1)   Die Würde des Menschen ist unantastbar. Sie zu achten und zu schützen ist
Verpflichtung aller staatlichen Gewalt.

(2)   Das Deutsche Volk bekennt sich darum zu unverletzlichen und unveräußerlichen
Menschenrechten als Grundlage jeder menschlichen Gemeinschaft, des Friedens
und der Gerechtigkeit in der Welt.

(3)   Die nachfolgenden Grundrechte binden Gesetzgebung, vollziehende Gewalt und
Rechtsprechung als unmittelbar geltendes Recht.