Et sted for å minnes

STUTTGART: Norske dødsofre i tyske slaveleirer ble i helgen minnet ved Stuttgart,
med norsk ambassadepersonell og pårørende til stede. HMKs garde dannet formell
ramme om seremoniene, som var arrangert av Forsvarsdepartementet.

Av Robin Røkke Johansen, Forsvarets mediesenter

Skodden har lagt seg over det fuktige åkerlandskapet som viser tegn til en ny årstid. Det er som
om naturen har tatt et hint og vil bidra til stemningen. Hvis bare fuglene sluttet å kvitre, ville det bli
like dystert som i en filmbegravelse. Men dette er ikke tv. Familiene til de som ble drept her er ekte
nok. De er her for å minnes sine, og for å se de norske motstandsmennene bli hedret, med navn
og dødsdag på en minneplate.

INITIATIVTAKER: Lagmann Hanne S. Greve
talte til de pårørende. - Det tredje riket kunne
bare bestå, hvis det evnet å knekke både
samvittighet og opposisjon. Det skulle vise
seg umulig.

Fredelig minnelund
To seremonier finner sted denne dagen i oktober; den første i Dautmergen. Plassen er midt i
åkerhavet - ved fylkesveien en time fra Stuttgart. Lokale myndigheter har på rutinemessig vis
brakt kommunegule benker hit for anledningen. Monumentet - en polert granittblokk med et
ruvende stenkors, er omgitt av minneplaketter på mange språk, og med religiøse symboler. De
er levninger fra tidligere seremonier. Monumentet er sentrum i en velfrisert hagelund. Her er
ingen brakker som på sjokkerende manér viser hvor trangt fangene hadde det - eller ruiner av
gasskamre, brukt til å avlive mennesker som om de var skadedyr. Her er kun fred og tåke.
Symetrisk, stikker små kors i sten opp av marken. Under torva ligger de navnløse ofrene, bare
noen få familier var "heldige", og fikk asken etter sine døde hjem.

OVERLEVDE: Kristian Ottosen og datteren Gro. Ottosen slapp fra fangenskapet med livet i behold. Han beskrev Vaihingen, som ble brukt da syke fanger skulle komme seg: - Det ville være et ikke så lite paradoks å kalle denne leiren for en sykeleir, skitten, nedluset og uhygienisk som den var.

Slavearbeid
30 av nordmennene som gjorde motstand mot okkupasjonsmakten i Norge,
endte livet her, som arbeidere i de to leirene. De ble ansett som så truende
at de ble sendt til kontinentet uten dom, uten rett til pakke fra bistands-
organisasjoner, og uten å få sende brever hjem. De skulle holdes i
mørket, og de skulle jobbe til døden tok dem. I de to leirene Dautmergen
og Vaihingen jobbet de for at det bensinfattige krigsmaskineriet til Hitler
skulle få drivstoff. De grov opp jordskifer som via kjemiske prosesser kunne
omdannes til petroleum. Den fysiske arbeidskraften som fangene sto for i
utvinningen av oljeråstoffet, ga ikke stor avkastning i form av olje. Energi-
regnestykket var negativt, men det brydde ikke nazistene seg om; Oljen
kunne brukes i krigen.

Endelig punktum
Forsvarsdepartementet har lett fram pårørende og invitert dem til seremonien.

Even Jahr mistet onkelen Per Sandvold, som var student i Trondheim da han
ble arrestert.

- Nå har vi et punktum å sette. Det er ingen tvil lenger om hvor han er
begravet. Vi fikk opp minneplaten og hadde en flott seremoni i dag, den
var glimrende gjennomført. Jeg satte personlig veldig stor pris på at
Forsvaret stilte opp. Da ble de ikke bare motstandsmenn, men offisielt
falne, for Norge.
Hans Majestet Kongens garde sto parade ved markeringene og dannet
ramme om seremoniene med militær honnør og signalhorn.

SEREMONI 2: Norges ambassadør i Berlin, Bjørn Tore Godal i Vaihingen: -
For oss som ikke opplevde den umenneskelige behandlingen i leirene,
er det bare begrenset mulig å fatte grusomhetenes totale omfang.
Vi har imidlertid en grenseløs respekt for det de norske fangene ofret i
kampen mot urett.